Våre gamle filmopptak er i ferd med å gå tapt…
 

 

All gammel film -, - vår private filmarv, og vår nasjonale kulturhistorie, begynte allerede midt på 90-tallet og gå i oppløsning. Fordi gammeldags analog film og video var laget av materialer som forvitret. Etter år 2000 ble opptakene for det meste digitale og mindre sårbare! Det ble i tillegg mer vanlig å gjennomføre sikkerhetskopiering for å sikre fremtidig bevaring! 

Museer og historielag sitter i dag på deler av vår nasjonale kulturhistorie, selv om den kanskje viktigste historien, - vår omfattende hverdagshistorie,  fremdeles ligger lagret i skuffer og skap hjemme hos oss alle. Filmene viser et land og et folk i utvikling, og skildrer på den "originale" måte dagliglivet i Norge gjennom 100-år. Store mengder analog film og video, i flere typer formater. Det haster med å få dette digitalisert og bevart, for vår nasjonale historie.  Det haster i tillegg å få loggført hva som finnes totalt, og få sjekket på en profesjonell måte filmenes beskaffenhet, og selvfølgelig om det er mulig å få det overført til et mer varig format. Altså få laget en oversikt, med prioriteringer basert på innhold, leve-dyktighet, historisk verdi, geografisk plassering, historisk epoke og kvaliteter. Ja-Du' har den nødvendige kunnskap, og har i tillegg teknisk forståelse gjennom 35-år med å bidra positivt til temaene rekonstruksjon, digitalisering, konservering, ivaretagelse og sikring. Kontakt oss for spørsmål om emnet på tlf 66 79 45 45. 

Vår erfaring tilsier en levealder på 75 år for godt bevart smalfilm, og 35 år for videokassetter i de fleste formater. Filmopptak før 1940 og videofilmer før 1980 er m.a.o. et mer eller mindre avsluttet kapittel, - hvis de ikke har blitt lagret og/eller digitalisert med et mål for øye og vare lengst mulig!

Historien før 1970 vitner om at ansvarligheten for filming av et Norge i utvikling i all hovedsak lå i de private hender. Det ble solgt tusenvis av kilometer med amatørfilm fra så tidlig som midt på 30-tallet og frem til 1980, og farger var tilgjengelig for private opptak rett før 2. verdenskrig. NRK startet sine prøveopptak med fargesendinger tidlig på 70-tallet og har siden oppstarten tatt vare på egen produserte opptak, slik tilsvarende kommersielle kanaler har gjort etter dem. Men dette er dokumentasjon som gjelder for tidsrommet etter 1970 og er opptak som er laget for å tjene et lisensbetalende TV-publikum. Ikke faktiske og daglig dagse hendelser! Hva skjedde med opptakene fra 1915 og frem til de kommersielle TV-kanalene startet med å bevare sine sendinger? Hvor ble det av hundre-tusen-vis av filmtimer som dokumenterte Norges filmhistorie før 1970? Ligger filmene fremdeles lagret i de tusen hjem(?), eller er det meste allerede forsvunnet, blitt kastet eller har gått i oppløsning? Vi vet at det fremdeles finnes opptak av god kvalitet flere steder i Norske hjem, men er eierene klar over at filmene er på veg til å gå i stykker? Har de tanker for bevaring for etterkommende slekter, og ser de verdien av at deres filmer og deres opptak er med på å bygge en bit av vår nasjonale historie?

For et par år siden fikk vi besøk i vårt studio av en representant fra Norsk Folkemuseum som sammen med foto-personen Knut Førsund satt seg sammen med oss for å diskutere bevaring. Knut er i dag aktiv pensjonist, var i 17-år redaktør for bladet Fotografi, - informasjonssjef for Fotorådet i ni år og i en periode talsmann for Norges Fotografforbund og Foto-Norge. Han har hele tiden vært en ivrig forkjemper for bevaringen av film og foto, og har engasjert seg i flere fanesaker om emnet. Spesielt har han vært aktiv etter at han forsto at grensene og levetiden for analog film, foto og video allerede er på overtid. Hans mangeårige bakgrunn ga ham den nødvendige kunnskap og den triste forståelsen for at mye allerede var ødelagt som en følge av tiden som har gått, og at det hastet med å påstarte en nasjonal dugnad for å sikre mest mulig av det som fremdeles er verdt å redde. - Viktig for kommende slekter, men kanskje aller viktigst for vår nasjonale historie ble konklusjonen av møtet.

Ja-Du FilmStudio AS har i snart 35 år arbeidet med bevaring og konservering, og ser i dag digitalisering og lagring av fortid og landets kulturelle filmhistorie som en av sine fanesaker. Studioet har på eget initiativ tatt vare på rundt 40.000 timer digital filmhistorie, fra tidlig 1900 tall og frem til i dag, og har på vegne av Norsk kulturarv et sterkt ønske om å fortsette dette arbeid. Vår kultur-historiske-database skildrer dagliglivet i Norge, - de fleste grener av norsk næringsliv, - bygging av infrastruktur, - ferieliv gjennom generasjoner, - bilturer over nedlagte fjelloverganger, - skogbruk, - landbruk, - norsk skipsfart, - skipsbygging, hvalfangst, selfangst, fiske, o.l. 

Verdien av å bevare gjennom å digitalisere åpner i tillegg vegen for lettere å innholdsbeskrive. Personer og steder må identifiseres skal historien ha verdi. Man kan rett og slett ikke spole frem og tilbake i gammel og sprø film for å finne de ønskede scenene. Dette åpnes på en helt annen måte så fort materialet har blitt digitalisert, hvor et knippe av forskjellige programmer letter arbeidet som må utføres for dokumentasjon og redigering i etterkant. Med all levende film lagret digitalt kan kunnskapsrike og steds-kjente personer, enten privat eller gjennom historisk virke, bidra til å beskrive det som er filmet.

All analog historie, enten det er på papir, på film eller på tape, må digitaliseres. Før det er for sent. Det vil etter vårt syn være en katastrofe hvis historien, eller deler av Norges filmatiserte hverdags historie, gjennom en periode på rundt 70-år, skulle forsvinne, bare fordi vi ikke reagerte tidsnok.